Etter en beleven aften i 1971, i fint sommervær i en båt på Varangerfjorden lå det en ufortøyd svenskepilk i bunnen av båten. Ved en inkurie ble pilken oppfattet som klar til å benyttes i næringsaktivitet og matauk. Dette var siste gang noen så denne svenskepilken, til nå! 😄

I løpet av årene som har gått, er denne historia tatt fram i et humoristisk tilsnitt, som regel i et muntert lag hvor tilbakeblikk og «husker du» er tema. Det har også versert rykter om at pilken er observert vakende på Kibygrunnen og ute ved Ekkerøy!

Historien fikk en ny vending når Hvaldimir returnerte til Hammerfest etter en snartur til Varanger.

Her avleverer Hvaldimir noe blankt til matmor og får en sild som belønning.

Jeg har nå utstyrt svensken med snøre, «så itj slike teng kain heinn».

Oddbjørn, no e æ klar for en ny tur på fjorden!😊

Det som skulle bli Finnmark rundt ble til Finnmark halvveis rundt. En utilgjengelig reservedel til drivverket gjorde at vi måtte avslutte i Kirkenes.

Uansett om vi måtte avbryte turen har vi hatt så mange fine naturopplevelser i overgangen mellom de mange forskjellige landskapsformer i Finnmark, fra kysten med høye bredekkede fjell (Øksfjordjøkelen) og trange daler, til brede jordbruks- og skogbruksområder i Alta via en veldig interessant trang dal opp til karrige Finnmarksvidda og så til mer «fruktbare» områder nedover mot Karasjok og Tanadalen til Tana og igjen tilbake til mer kystnært utover Varangerfjorden.

Vi fikk omvisning i Juhls sølvsmie i Kautokeino, Sametinget i Karasjok og Grenselandsmuseet i Kirkenes. Det er lurt å ta seg tid til slike aktiviteter. Det gir litt bakgrunn for den stedlige historien. I Karasjok var vi på elvesafari med elvebåt ført av varaordføreren i Karasjok, John Nystad. Da fikk vi en innføring i elvebåtens historie og betydning for transport i gamle tiders veiløse bygder langs elva.Når vi farter slik, gulkledd og med rimelig nedlessede sykler vekker vi oppsikt og nysgjerrighet, så det å komme i kontakt med mennesker er rimelig enkelt. Finnmarkingene er ikke vanskelig å få i tale. I Øksfjord traff vi ei koselig jente på kaféen som var helt sikker på at hun var i Øksfjord på sommerbesøk! I Langfjordbotn traff vi ei dame som var derfra, men nå bodde i Trøndelag. Det var 17 år siden hun hadde vært «hjem». Syklister som møter hverandre snakker bestandig sammen, sånn ble vi kjent med tyske Martin. Alice Balto på Suossjavri fjellstue slo seg ned sammen med oss da vi tok en kopp kaffe der. Praten (og klokka) gikk. Hun hadde mye å fortelle. Vertinna på Neidenkroa var også veldig interessert i turen vår, men mente det var mer «tullete» å sykle så langt enn å være redd for bjørn i Pasvik. I Polmak hos Hjørdis og Jarl Pedersen ble vi invitert til overnatting med full pensjon og innlagt badstubad for oppmyking av stive sykkelmuskler. Det var artig å treffe dem igjen. Det er tross alt gått noen år siden (1975) Jarl og jeg jobbet sammen i Vadsø, men vi hadde veldig mye å prate om. Tusen takk for hyggelig opphold hos dere, Hjørdis og Jarl!!

På denne turen har vi ikke hatt problemer med syklene, verken punktering, ekkertbrekk eller andre problemer. Må si at vi ikke savnet det, i det hele tatt!

I vår teknologiske tidsalder har vi jo selvsagt registrering på alle bevegelsesparametre under turen, som sporing av vei, fart o.s.v. Her et sammendrag:

773 km, 45 timer på setet, ca 18000 kalorier og ca 160000 runder med pedalene.

Vi er vel rimelig sikker på at ferieplanen for neste år er lagt, fullføre prosjekt Finnmark rundt!

I dag har det vært hviledag, med mange rein, ja de som kommer fra oppe i lufta. Dagen er brukt til sightseeing i byen, besøk på Grenselandmuseet og ellers tatt det med ro.

Kirkenes er en fin by men jeg syntes den var litt større for 50 år siden da jeg residerte på GSV på Høybuktmoen.

Denne stakkaren hadde også problemer med høyre akilles i solidaritet med undertegnede. 😊

På en høyde i byen…..

….står den tapre soldat Svejk (han på sokkel) og jeg (til høyre i bildet).

Klar til å sette ut kongekrabbeteiner.

«Fuglene flyr over» ved museet (Tone Thiis Schjetne)

Åh, hvor godt det kjentes å håndtere morsenøkkelen igjen. Se på teknikken. Det er håndleddet som jobber. Da blir det riktig lengde på prikken i forhold til streken og rytmen i morsingen blir perfekt. «-.-. – -.- …. . .-. . .- – . -.-. – – – – – .»

Her en statue av daværende Televerkets telegrambud i Sør-Varanger. Hilde ble veldig fascinert over denne 😊

«De e langt igjen te royal Albert heim»

Men vi ha da TV på rommet, sjø! 😂

Salme ved reisens slutt.

Jeg har vært på legevakta. Resultat, halvveis avrevet akilles! ☹️. Legen sa at jeg ikke ville kommet mange km på sykkel før den hadde vært helt avrevet.

Så derfor stopper turen her i Kirkenes. Pakking og retur til Trondheim i morgen. Det er litt vemodig å innse at turen som var så godt i gang, må ende så tidlig. Men det er ikke noe å gjøre med det. Vi har hatt en så fin og opplevelsesrik tur så langt. Og så blir det mulig å fortsette turen en annen gang, ja kanskje sommerferien neste år er ferdig planlagt? 😊

Hilsen Hilde og Oddbjørn

Det var veldig bra at vi tok bilde av bygda i går….

…for i løpet av natta hadde havtåka kommet og lagt sin klamme hånd på landskap og natur. Vi vet at denne formen for vær aldri bringer med seg særlig mye varme. Så i dag har vi ligget stabilt på 8 grader. Det var også litt yr fra starten av etappen.

Denne krabaten tok farvel med oss i dag tidlig.

Mens andre stod langs veien og vinket til oss.

Det var en del UPS and downs fra Bugøynes til Brannsletta så vi måtte bare….

…ha en kaffe/tepause før vi igjen var klar for E6.

Etter hvert kom vi til Bugøyfjord.

Nå begynte yr (kan man si yret når en henviser til det som kommer ned, akkurat nå?) å bli litt tettere så regnklær måtte til.

Ferdesmyra er en svær myr som er vernet naturreservat med mange særegne arter og våtmarksfugler.

Et lite utsnitt av Ferdesmyra.

Hilde er glad vi er kommet til Neiden for her er det …

kjøttkak og erterstuing å få. Men først må vi skrelle av lag med regntøy.

I Neiden står et russisk ortodoks kapell, St. Georgs kapell, det eldste ortodokse gudshus i Norge, fra 1565 og bygget av Trifon av Petsamo. Bl.a var han kirkebygget og misjonær blant skoltesamene på Kola og Varanger. Neiden var et senter for skoltesamene i Varanger. (Bildet er tyvlånt, det var langt i fra solskinn i Neiden i dag)

Dette er Skoltefossen. Her drives et helt spesielt laksefiske, Käpäläfisket, oversatt kastenotfiske. Etter oppgang fra fjorden samles store mengder laks i kulpene i fossen og da kastes nota ut i hølen, snurpes sammen og fangsten dras i land.

I Munkejord kom motvinden igjen, denne gangen med rein (ikke den på bakken!). Været bare økte på og det ble etter hvert litt tungt ☹️.

På grunn av været ble det heller ikke tatt flere bilder.

Jeg gjorde en sving innom, eller rettere sagt utenom GSV, hvor jeg var vervet korporal og telegrafist for 50 år siden. Men det var så forandret der på garnisonen at jeg kjente meg knapt igjen. Det som var sambandsbrakka tror jeg var intakt.

Jeg avslutter med en fredet plante fra kirkegården i Bugøynes, Polarflokk. Den er så sjelden at fredningsbestemmelsene faktisk er til hinder for bruk av kirkegården til bl.a begravelser. Det er kun lov å gå etter faste stier og på store deler av kirkegården er ikke gresset slått.

I morgen er det meldt drittvær, så det blir hviledag i Kirkenes og moligens en tur til legevakta med akillesen, som ikke har oppført seg særlig eksemplarisk i dag.☹️

Etter et koselig opphold….

…hos Hjørdis og Jarl, satte vi kursen mot Tana bru.

Her bygges den nye Tana bru. «Neste» element blir slept under de ferdigmonterte elementene, heist opp og gjort fast.

Vi tar av mot høyre. Om en ukes tid er vi forhåpentlig her igjen, men da kommer vi fra Båtsfjord, forhåpentlig!

Over Seidafjellet bærer skogen preg av flere års lauvmakkangrep.

Oppe på Seidafjellet sa vi farvel til Tana og velkommen Nesseby. Vi har nå vært gjennom den 7.de kommunen i Finnmark, 12 igjen.

Her, på en tange i Rovvejávri, ligger en av kaninhyttene. Her har jeg søkt rekreasjon ved flere anledninger, men ofte mere sliten etter oppholdet enn før!☹️ Men det var på 70-tallet og man rekreerte litt annerledes den gang.

Og plutselig åpner Varanger’n seg.

I Varangerbotn ble det pizza og brus før vi satte kursen mot Sør-Varanger. Nå sank temperaturen til 10-12 grader og vi fikk en sur og kald motvind fra fjorden. Vi fikk ha den hele veien til Bugøynes så det ble litt slitsomt enkelte steder.

Her med utsikt over Karlebotn.

Little Hollywood😊

På vei ut til Bugøynes møtte vi på haugkaill’n og hunden hans.

Dagens andre kommune passert, vi ankommer Sør-Varanger. Nesseby er finnmarkskommune nr. 8 og da er det bare 11 igjen👏 Vi skal riktig nok tråkke oss tilbake fra Bugøynes i morgen og da må vi nødvendigvis gjennom Nesseby igjen.

Etter veldig mange unødvendige UPS an downs kom vi til Bugøynes.

Og her er vårt losji i natt, som sagt etter en litt tung dag i motvind. Jeg gjør oppmerksom på at det ikke er huset som står på skakke. Det skyldes nok en ustø fotograf😊

Fortsatt uten uhell, en akilles som faktisk kjennes litt bedre og på tross av motvind – en fin tur😊

Jeg vet det! Jeg er litt sent ute, igjen!☹️ Så i dag er igjen i går! Ska skjærp mæ sjø. Prøv ihværtfaill!

Fra vårt krypinn i EU….

…ønsket vi oss fortest mulig inn i EØS igjen. Trivest best her! Forstår hva folk sier, slipper å regne om € til kr, i hodet, uten kalkulator. Nei, alt er mye bedre her hjemme😊

Vi måtte jo spis i dag også😊 Standsmessig økning fra europall til benk. Det utsøkte måltidet ble inntatt ved….

…Storfossen i Tanaelva. Her demonstrerer naturen sine krefter i isbrytingen på vårparten. Da samler folk seg på (høyt over) bredden for å bivåne skuespillet i elva.

Vår plan var å komme oss over elva, så stor var forbauselsen når vi oppdaget at…😂

Så da måtte vi fortsette ned mot Tana bru, som var dagens mål.

Da vi kom til Polmak, måtte vi selvsagt sjekke om Hjørdis og Jarl Pedersen var hjemme. Det var de😊 og vi ble bedt inn. Hjørdis og Jarl har opparbeidet et lite småbruk på bredden av elva og det er blitt et lite «paradis». I tidligere tider var det kommunekassereren i bygda som holdt hus og kontor her. Han var vel kanskje den eneste i kommunebyråkratiet da, så det er lenge siden.

Ikke nok med at vi ble bedt inn. Vi ble tilbudt overnatting og middag. Vanskelig å si nei takk til det. Så mens Hjørdis lagde en deilig elggryte nørte Jarl opp i badstua så vi fikk varmen i kroppen og god lindring i stive sykkelmuskler.

Etter en god pes i badstua og en herlig middag gikk praten lett. Jarl og jeg er gamle kollegaer fra tida i Vadsø. Vi var gode venner og naboer i Vadsø så det var mye å mimre om. Noe av det vi mimret omkring er unntatt offentlighet!🤫Andre ting kunne vi le høyt av, spesielt en hendelse med en svenskepilk uten snøre, som bare plutselig falt overbord fra en båt, midtfjords Varanger’n. Noen mener å vite at den faktisk ligger å vaker ved Kibygrunnen!😂

Så av den grunn kom vi ikke til Tana bru. Og glade er vi begge, Hilde og jeg, for vi hadde det veldig trivelig hos Hjørdis og Jarl.

Sånn er finnmarkinger, man er alltid velkommen 😊

Dagens tur ble på 53 km, litt lavere temperatur 12-14 grader og litt motvind nedover dalen. Ingen strabasiøse utfordringer eller tekniske uhell. Er litt bekymret for høyre akilles. Den har fått en øm kul og er litt vond å sykle med. Men, jeg har jo en til, så det går nok greit.

Uansett, fin tur😊

Hyvä päivä. Olemme tänään tulleet Suomeen. Se sopii telttailualueelle tänään.

Nei, dette ble for tullete. Google translatør er ikke god. Alle ser jo at dette ikke har noe mening.

Dagens tur gikk som vanlig i det finnmarkske prospektkortet i godt sommervær, 18-20 grader og målte 117 km. Veldig lett tur, ikke spesielt fysisk utfordrende. Noen ups and downs, mest downs.

Før vi starte turen prøvde jeg å tilby denne reinkalven en slurk kaffe. Med sitt undrende blikk spurte den om det var noe oppi?! Jeg sa nei, da var den ikke interessert.

Vi et mytjy når vi e på tur, her ved Váljohka. Men sikten til elva var grodd igjen.

Fin utsikt mot Rásstigáisá, 1067 m og høyeste fjellet i Tana.

Demonstrasjon av rå kraft og styrke. 💪

Tanabreddens ungdom, ved to av dem, ved relativt godt mot😊.

Da var også kommune nr. 6 tilbakelagt. Nå er det bare 13 igjen!

En kort rast med kaffe/te og muligens en liten sjokoladebit ved Levajok fjellstue. Dette var egentlig dagens mål men vi følte oss litt pigg, så vi fortsatte til Utsjok.

Nå nærmer vi oss👏

Hilde lurer på om vi skal kjøre på grønt eller rødt, om vi regnes som buss eller trailer. Det var ikke noe skilt for sykkel.

Ja, ja så er det vel bare å trå til og overskride en grense og finne seg et losji for natta, på den andre siden.

Atter en fin dag og det er fortsatt ikke meldt direkte drittvær. Noe lavere temperatur de kommende dagene men det tåler vi.

Av grunner nevnt i går, samt at sportsklokka anbefalte minst 32 timer restitusjon, ble det bestemt å ta en rolig dag i dag (ja, for i dag var i går – i morgen).

Dagen har vi brukt til sightseeing…..

…gamlekirka, eneste bygningen i Karasjok som ikke ble brent under krigen.

Så var vi på cruise på Karasjohka.

Cruiseskipper og varaordfører John Nystad var lokalkjent i elva og unngikk alle grunner. Han fortalte om elvas betydning som transportåre før det var bilvei langs elva. Elvebåten var den tids framkomstmiddel for all ferdsel mellom naboer. Etter at veinettet ble bygd ut og mye av transporten ble overtatt av bil og påhengsmotoren kom, har Elvebåtene blitt tilpasset til motordrift og gjerne blitt noe mindre enn sine forgjengere. Elva har vært og er en viktig lakseelv.

Omvisning med guide i Sametinget var innlagt i dagens ruteplan.

Utenfor Sametinget.

Fra sametingssalen.

Det var kong Olav som åpnet det hele i 1989.

Til slutt på runden. Her to, ved to av dem som dro sammen med Fridtjof Nansen og rotet oppe i isødet. Gjett hvem?😊

Og ikke minst….

….grillbuffet i gammen. Veldig godt😊 Nå er vi klar for nye dager på sykkelsetet. Baken er som smaken, mye bedre nå.

`

I dag er i går!? Det betyr at jeg skriver i dag det jeg skulle ha skrevet i går, og at i dag er fredag 12 og derfor i går var torsdag 11. Grunnen til det var en sen ankomst til målet og et noe slitent mannskap. Jeg kunne lagt ut mye mere om omstendighetene rundt den sene ankomsten, men for det første. I Kautokeino møttes jo danske Frank, eventyrer og jeger, tyske Regine. De ble begge betatt av samisk levesett og kultur. De giftet seg, bosatte seg i Kautokeino og etablerte etter hvert Juhls sølvsmie.

Juhls sølvsmie er absolutt verd et besøk. Vi fikk guidet tur gjennom smia og det er egentlig utrolig hva disse to har maktet å få til, ofte uten hjelp fra andre.

I tillegg til sølvsmykker med samiske motiver, produseres det smykker med egne design, gjerne med særpreg for den enkelte sølvsmed.

Regine dekorerer inngangspartiet med mosaikk blant annet av avdanket skrapjern. Jeg var derfor litt forsiktig og ikke komme for nære. 😊

Og sånn gikk nå klokka ifra oss. Dessuten traff vi en av Hildes kollegaer, Hugo og måtte slå av en prat. De var på vei til Umeå på ferie.

Og tiden gikk, vi har enda ikke startet på dagens etappe, som egentlig er ganske lang.

Etter å ha passert Gievdneguoika, krysset hvor vi tar inn på indre riksvei til Karasjok måtte vi teste hva som var beste antimygghjelpemiddel, myggnetthatt kombinert med jungelolje eller et apparat med giftig gass. Gassen for med vinden så nettinghatten vant.

Vi tråkket oss videre, hadde med oss de 18 gradene fra Kautokeino, sol og sommer. Over vidda holdt tempen mellom 18-22 grader, i overkant for oss, egentlig, men skal egentlig ikke klage. Vi har prøvd andre enden av skalaen og det er mye verre.

Like før Suossjavri nådde vi grensen til Karasjok. Ferdig med den 5 kommunen i Finnmark. Bare for å nevne det – det er fryktelig langt igjen til Karasjok. Og smaken er som baken. Den er ikke helt bra nå☹️

På Suossjavri fjellstue fikk vi en velfortjent pause med kaffe/te og gode vafler og en god prat med Alice Balto som holdt på å lage middag til 3 tøffinger som hadde syklet terrengsykkel over fjellet fra Alta. De trente til offroad Finnmark som går over 700 km i terrenget.

Det er vanvittig mye vidd på vidda, men også mye vannvidd😊

Etter mange små pauser for å gjenopprette blodomløpet i de nedre regioner, ankom vi Karasjok. Nå var gradestokken sunket til 8,5 grader og klokka var blitt 23 og vel så det.

Så paradokset ble:

Når vi ankom Kautokeino inntok vi et herlig måltid på hotellets restaurant, men bodde på en campingplass.

Når vi ankom Karasjok bodde vi på hotellet men måtte ty til selvhushold på rommet!!😩. Restauranten stengte for over en time siden.

Men tross alt, vi hadde en uforglemmelig tur over vidda, Hilde og jeg😊

På grunn av litt «bad ass» blir det muligens en litt roligere dag i morgen, vi får se. (Siden i går egentlig er i dag så vet jeg selvfølgelig hva vi har gjort i dag, som i går var i morgen, men jeg røper det ikke enda)

Var litt forvirra i mårres….

…hvilken vei skulle vi ta?😳

Etter hvert kom vi i siget (i rett retning). Etter mange km i frodig landskap med stor og mangeartet skog i Alta, ankom vi Kautokeino kommune. Adjø Alta, den 4 kommunen i Finnmark unnagjort, «bare» 15 igjen. Kautokeino er den største kommunen i Norge. Uten at jeg vet det vil jeg tro at innbyggerne her muligens har et noe mere alburom enn i landet ellers (eller er det armbogarom?)

Men det var langt igjen, så lunchen ble servert på en europall i veikanten.

For å komme opp på vidda må vi opp Trangdalen. Det var noen høydemetre ja, men du verden for en natur. Bilder gir ikke noe rettferdig inntrykk av hva øyet skuer. P.S vi syklet ikke oppover det gjelet som bildet viser. Det illustrerer litt hvorfor det heter Trangdalen. Skillet mellom frodig dal med skog og karrig småbjørk og lyng på vidda går her.

I Maze (Masi) var temperaturen godt over 20, så brus og is, kanskje det var en liten sjokoladebit også, smakte fortreffelig.

Vi kom i prat med innehaveren av butikken, Ove Olsen Hætta og hans far. De hadde mye å fortelle, bla….

…at da myndighetene på 70-tallet fant ut at det ville være lukurativ butikk for samfunnet å demme ned hele bygda for å produsere strøm, da var han med på å arrangere en sultestreik i bygda, mot neddemmingen. Vannet ville ha nådd en meter over kirkespiret i bakgrunn. Demonstrantene vant fram og de ansvarlige vannkraftutbyggerne tok til vettet og gjorde om planene. Noen år senere ble nye planer lagt for utbygging av Altavassdraget, og gjennomført. Vi husker Stillaaksjonen som ikke førte frem.

Etter lengre enn langt kom vi til Kautokeino 😊

Her ble det standsmessig servering på hotellets restaurant, selvfølgelig ble det biff av rein.

Hilde (som jobber i Telenor) ble litt nostalgisk 🤗

Reisefølget hadde en liten avstemming etter dagen. Med reiselederens dobbeltstemme ble det 3 mot 0 (altså enstemmig) vedtatt: «Best ever, so far!»👏👏👏

Vi starta ut fra Alta med 18 grader og over vidda varierte det fra 16 – 19 grader. Vi har ikke hatt vind, hverken bakfra eller motfra.

Vi har vært bekymret for at det ikke er mygg i Finnmark, helt til i dag!!☹️