Dag 19: Olderfjord – Hammerfest, 80 kilometer. Totalt 140 mil!

Dagens høyeste punkt på 240 moh ble nådd etter 15 kilometer, og nå var det bare å cruise inn til mål i Hammerfest.

• 

• 

• 

Skaidi-kroa var fortsatt i full drift.

• 

Lett sykling langs Repparfjorden og Kvaløya.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Målgang i Hammerfest etter 1400 kilometer og 18 dager på sykkelen pluss en hviledag i Vadsø. Jammen klarte vi det 😄! Årets Finnmarkseventyr er slutt!

• 

• 

• 

• 

Oddbjørn kommer med en statistisk oppsummering. Men her er noen erfaringer fra turen:

1. Det er i motbakke det går oppover.

2. Motbakkene ser verst ut på avstand.  Når man først har begynt på dem, går det ganske greit.

3. Det lønner seg ikke alltid å gå rett på. Det er ofte mer effektivt å følge terrenget.

4. Frem og tilbake er dobbelt så langt. Men man får nye perspektiver på tilbaketuren.

5. Det blåser på toppene.

6. Det er som regel motvind.

7. Motvinden kommer fra alle kanter.

8. Medvind og sol i ryggen er sjelden kost, så nyt det hvis du er så heldig å oppleve det.

9. Både motvind og medvind kan komme fra uventet hold.

10. Om målet synes langt unna, så vil du nå det om du tar et tråkk/steg om gangen.

11. Vegen er målet.

12. Om det blir for stridt, søk ly til det løyer.

13. Det finnes trivelige folk overalt.

14. Det er merkelig hvilke sanger som detter ned i hodet mens du sykler. «Vi hakke tid for vi må finne skjegget», liksom (oppoverbakke) 🙄. Eller «Grille, trille, trille, trille, trille, trille, trille, trill» (nedoverbakke) 🤣.

15. Hvornår smaker en bayer best? Hver gang!

Dag 18: Havøysund – Olderfjord, 93 km.

Det måtte jo skje! Vi har vært så heldige med været på hele turen, bortsett fra et par regnskyll i Pasvikdalen! Men i dag skulle vi tydeligvis få igjen for det.

Vi tørnet ut klokka kvart over fem for å rekke hurtigruta fra Honningsvåg til Havøysund. Regnskyene lå langt ned i fjellsidene, og på overfarten begynte det å hølje ned. I Havøysund hadde øvrigheita virkelig skrudd på dusjen.

• 

• 

• 

Vi fikk på oss regnklærne og siden ingenting var åpent så tidlig, bega vi oss avgårde langs den nasjonale turistvegen i retning Olderfjord.  

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vegen gikk stort sett langs fjorden, men det ble et par tøffe stigninger over snaufjellet i dag, også. Ekstra godt da med en en veldig snill passasje gjennom Russelv-dalen på slutten.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vi var innom sjøsame-bygda Kokelv, hvor vi fikk kjøpt oss litt mat og fikk oss en hyggelig prat med ei dame som kom forbi.

• 

I dag har vi vært i fire kommuner: Nordkapp, Måsøy, Hammerfest og Porsanger.

• 

• 

• 

Det var godt å komme frem til Olderfjord etter flere timer i motvind og sjenerende sidevind. Men regnet det ga seg, gitt, etter de første milene 😊.

• 

• 

• 

Dag 17: Skipsfjorden – Gjesvær – Kamøyvær – Honningsvåg, 70 km.

Motvind og utsikter til regn til tross, vi hadde lyst til å se Gjesvær og tok fatt på oppstigningen enda en gang.

• 

• 

• 

Det holdt heldigvis med den ene lange bakken opp til 270 moh i dag. Vi tok av mot Gjesvær, og her gikk vegen ganske slakt over vidda før nedstigning til Gjesvær i humane terskler. Og ditto tilbake. Vi kjente noen få regndråper, men så tittet solen frem.

Gjesvær er vel verdt et besøk! Det ligger godt skjermet av naturlige moloer, og rett utenfor er fuglefjell med lundefugler, havsuler, alker med mer. Her er ca. 80 fastboende og flere bedrifter som driver med fuglesafari og fisketurisme. De er vant til busslaster med turister fra cruiseskipene hver dag, men nå er de bekymret for om de klarer å holde båter, serveringssteder og annen service i drift.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

En reinsflokk på flere hundre dyr hadde bestemt seg for å krysse vegen rett foran oss da vi var på tilbaketuren.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vi tok en snartur innom Kamøyvær på hjemturen.

• 

• 

• 

• 

• 

Nå er vi i Honningsvåg. I morgen tidlig forlater vi Magerøya og tar hurtigruta til Havøysund.

• 

• 

Dag 16: Honningsvåg – Nordkapp – Skipsforden, 67 km.

Hurtigruta ankom Honningsvåg klokka halv seks i morges.

• 

• 

Hvor var det blitt av finværet? Det regnet og blåste, motvind selvfølgelig.

Litt groggy etter lite søvn i natt kom vi oss opp til Nordkapp camping i Skipsfjorden. Vinden økte på, og det var ikke snakk om å dra opp til Nordkapp så lenge det blåste kuling. Men YR lovet bedre vær utover dagen. Vi fikk omsider rom og bevilget oss noen timer på øret. Da vi våknet, skinte solen, og vinden hadde løyet såpass at vi dro avgårde mot nord.

Uten bagasje og med stål i beina kjentes alle høydemetrene opp til Nordkapp-platået mye lettere enn vi husket, men bakkene var minst like dryge. Vi e ganske toillat som gjør det her på nytt! Vi syklet jo samme vegen for 3 år siden, men da i 2 grader og sludd og som første dag på turen fra Nordkapp til Trondheim.

• 

• 

• 

• 

• 

På Nordkapp var det strålende sol, lunt og nesten vindstille.

Vi møtte to voksne damer fra Telemark, som har syklet i sju uker før de nå kom til Nordkapp, riktignok med litt båttransport underveis. Sprekt👏!

• 

Middagen ble inntatt på Turistsenteret i Skarsvåg. De serverte selvfanget trollkrabbe. Meget godt!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

I natt er midnattssola fremme.

• 

• 

• 

• 

Dag 15: Mehamn – Kjøllefjord t/r, 69 km.

I dag har Finnmark vært varmest i landet. Det sier litt om været ellers i landet, men her oppe på 71 grader nord har det vært en sjeldent varm dag.

• 

Vi syklet til Kjøllefjord for justering av gir og fikk oss en bedre middag på hotellet.

Først var det helt overkommelige oppoverbakker til krysset der man tar av til Ifjord eller Kjøllefjord. Vi valgte det siste og da gikk det fort nedover i en 4 kilometer lang utforbakke fra 300 moh til 20. Storslagen utsikt og vill natur! Men hvorfor dro vi ikke til Kjøllefjord i går, så kunne vi tatt hurtigruta tilbake til Mehamn?

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Siden hurtigruta nå går bare cirka hver 3. dag var det ikke noe alternativ, så vi måtte gi oss i kast med bakkene tilbake til krysset. 4 kilometer bratt oppoverbakke var ikke noe vi så frem til. Vi la inn på en sjokoladefondant til dessert for å ha godt med energi i beina. Og sannelig, vi kom oss opp uten for store strabaser. Nok en gang så bakkene værre ut enn de var! Eller det er kanskje vi som begynner å bli spreke 🙂

• 

• 

Nå venter vi på hurtigruta som går fra Mehamn klokka ett i natt. Neste stopp er Honningsvåg grytidlig i morgen. Nordkyn, eller Nordkinn som rettskrivningen er nå, er snart et tilbakelagt kapittel. Her er det trivelige folk og mye fin og vill natur, men flere bakker enn spesielt østsida av Nordvaranger.

Vi har nå syklet 110 mil fra da vi startet i Kirkenes for vel 2 uker siden. Hvis alt går etter planen, har vi 4 dager og ca. 30 mil igjen av turen. Ekstra girvaier er innkjøpt, så Mac Gyver kan forhåpentligvis slappe av på resten av turen. Men nå er det meldt regn noen dager …

NB! Dag 14 ligger under dag 13.

Dag 13: Ifjord – Mehamn, 101 km.

For en fin dag! Strålende sol fra så godt som skyfri himmel, 6 grader varmere enn i går, dvs. ca. 15, og tilnærmet 0 vind.

• 

Vi startet fra Ifjord i rett tid, vel vitende om at dagens etappe nok er den tøffeste på hele turen – med over 10 mil og flere skikkelige stigninger.

• 

Sola skinte, og eneste bekymring var at vi så en danskregistrert bil og tre tyskregistrerte motorsykler. Tydelig at grensene er åpnet!

@#@%₩!!@#/! Hva brast så høyt? Det var Hildes girvaier 😕. Plutselig virket bare de tyngste girene. Og det like før vi skulle starte på oppstigningen til Nordkyn-fjellet. Nå var gode råd dyre. Vi ringte Snelandia, som kunne opplyse om at neste buss til Mehamn går om to dager, på fredag, og bare hvis man bestiller dagen før. Vi bestemte oss for å prøve å komme oss inn til Bekkarfjord. Mon noen der kunne ha en girvaier? Det ble stående tråkking i motbakkene, men vi kom oss dit.

I Bekkarfjord var det ikke mange husene, så Oddbjørn «Mac Gyver » tok saken i egne hender. En runde rundt huset der man venter på kolonnekjøring over fjellet om vinteren, ga uttelling: Noen hadde slengt fra seg en vaier-bit bak nova. Oddbjørn klarte å tvinge giret over i letteste spor på hver krans. Min helt :-)!

• 

• 

• 

Så da gikk det lett opp de 346 meterene opp fjellet.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Så gikk det sannelig nedover i full fart til Hopseidet. Tyskerne prøvde å sprenge eidet for å slippe å seile rundt hele Nordkyn, men lyktes ikke.

• 

Og om du ikke allerede har gjettet det, så gikk det rett oppover igjen på den andre siden. Men med lette gir gikk jo det greit.

• 

• 

• 

• 

Men akk, hvor lenge var Eva i paradis? Oppe på toppen var det et par mil med flatt lende, så det ble frenetisk tråkking i 3. letteste gir.

• 

Men til slutt kom vi frem. Veldig fornøyde med dagens bragd. Vi klarte det og kom frem til slutt 😄!

• 

• 

• 

Dag 14: Mehamn – Gamvik t/r, 49 km.

I morgen blir det å lete etter en sykkelreparatør. Og forhåpentligvis en tur til Gamvik.

Hviledag i dag. Skal «bare» sykle til Gamvik og tilbake, uten oppakning. Men først må girvaieren repareres. Men i Gamvik er det ingen sportsbutikk eller sykkelreparatør. Men i det nedlagte telehuset er det en byggvarebutikk som har det aller meste, også vaier. 19 kroner skiftet eier, og ny vaier var klar for innsetting. Men akk, den var jo for tjukk!  Svarlien brukte sine små grå igjen og rekvirerte ordentlig girvaier fra sportsbutikken i Kjøllefjord,  litt over tre mil unna. Den ble levert med taxì som kom med en som skulle med Widerøe-flyet fra Mehamn kl.12.30. Mens vi ventet, koste vi oss i finværet på uteserveringen til Bakeriet. De hadde mye lekkert å by på; blant annet «Vardøværinger», som Oddbjørn husket de hadde i Vadsø på 70-tallet, men som bakeriet i Mehamn visstnok er de eneste som lager nå for tiden.

• 

• 

Vi kom i prat med en kar fra Gamvik som hadde en snasen gressklipper, som han stort sett kjørte frem og tilbake med i gata innimellom stadige turer på kaféen.

• 

Omsider kom girvaieren.

• 

• 

Med gode råd fra en lokal sykkelentusiast ble giret justert, og vi kom oss avgårde til Gamvik i halv tre-tiden. Det var ikke så langt, men terrengprofilen viser at det var flere ganger langt opp og så rett med nesten til havnivå igjen ihvertfall fire ganger underveis.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Fra Gamvik var det bare noen kilometer ut til Slettnes fyr.

• 

• 

• 

• 

• 

Ute ved Slettnes fyr er det omtrent umulig å oppleve helt vindstille, vi traff dagen! Et stearinlys ville kunne brenne uten å slokke i dag. Når det i tillegg er 🌞 og 17 grader, da er livet herlig, dere😊

Så var det dette med frem og tilbake som er dobbelt så langt. Men i motsatt retning får man nye perspektiver. Mye livsvisdom i det, og.

• 

• 

• 

• 

Tilbaketuren gikk mye raskere for det var noe som lokket.

• 

Hurtigruta kom på nordgående. Den samme skal vi ta på sørgående til Honningsvåg natt til lørdag.

• 

På hotellet traff vi sannelig Hildes kollega Odd Are Olsen og kona Randi. De hadde vært i Hammerfest og var nå på tur til Kirkenes. Odd Are er fra Hammerfest og har en gang i Rosendal fortalt den lengste vitsen jeg har hørt 🤣.

• 

Dag 12: Skiippagurra – Ifjord, 95 km.

De første 2 milene langs Tana-elva, på vestsiden denne gang, til Rustefjelbma var veldig greie. Vi traff et par fra Orkanger på sykkel i motsatt retning av oss – fra Hammerfest til Kirkenes. Vi hadde en trivelig prat, men glemte å ta bilde. Kanskje vi møtes igjen på hurtigruta.

På bensinstasjonen i Rustefjelbma fikk vi oss litt påfyll, og Oddbjørn fikk en prat med innehaveren om den gangen forsvaret hadde en stasjon i Tanahus, der Oddbjørn var stasjonert noen måneder på 70-tallet.

• 

Så begynte stigningene.

• 

• 

Vi traff på tre gutter langs vegen. De skulle til Torhop «fordi a Marit hadde sendt dem». De lurte på om vi var Danmarkere (de hadde nok hørt at de må passe seg for koronaen). – Nei, vi kjæm fra Trondheim. – ?? – Vi e norsk. – Å, ja.

• 

Vi tok lunsj ved fjorden i Sjursok.

• 

Etter flere mindre ups and downs møtte vi på den virkelig store utfordringen: Ifjord-fjellet. Vilt og vakkert! Hadde dette fine fjellområdet vært i Sør-Norge, hadde det sikkert vært fullt av turgåere her.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Men det gikk overraskende greit selv om det var opp til 360 moh og en god del ekstra opp og ned før vi trillet i et kvarter ned til Ifjord.

• 

Vi trillet så fort at vi trillet flere kilometer forbi campingen der vi skulle bo, så vi fikk noen ekstra kilometer før vi kom frem til kveldens losji: en grei hytte ved Ifjord-elva. Og på kroa hadde de noe som var nesten like godt som bayer …

Dag 9: Hviledag og sightseeing i Vardø før vi tok hurtigruta til Berlevåg.

Etter behørig febermåling og egenerklæring om at vi var friske og ubesmittede, slapp vi om bord. Det var godt med plass på hurtigruta, men dog noen få danske og en del norske medpassasjerer. En av dem fikk behov for legehjelp, så etter en halvtimes seilas måtte vi snu og sette kursen mot Vardø igjen. En gang var vi to ganger i Vardø.

Det resulterte i at vi var fremme i Berlevåg først like før midnatt. Vår utmerkede vert på Berlevåg pensjonat og camping, Dieter Salathe, satt oppe og ventet på oss og så til at vi ble vel installert i fine rom med behagelige senger.

Dag 10: Berlevåg – Båtsfjord, 91 km.

Dieter serverte oss, bokstavelig talt, en god frokost, for i ronaens tid fikk vi ikke lov til å forsyne oss selv.

• 

Vi fikk attpåtil en hyggelig prat med ham, som kom fra Sveits og slo seg ned her for 40 år siden, og med to ivrige laksefiskere som var der for 17. året. Det viste seg at hun hadde vært med og startet Haugen keramikk i Overhalla. Etterpå fant vi ut at det måtte være kunstneren Jorun Kraft Moe.

Vi tok en kort sightseeing i Berlevåg og fant blant annet frem til sangerhuset til Berlevåg mannssangforening.

• 

Ellers bar byen dessverre litt preg av nedgangstider med flere stengte forretninger og forfalne hus og litt uryddig rundt omkring. Snøscootere stod typisk igjen der de stod da snøen smeltet. Ett sted stod det to stk av sorten ute på plena, og de hadde bare klippet gresset rundt dem 😆.

Så kom vi endelig av gårde. De første 4 milene gikk lett, da veien stort sett gikk langs sjøkanten. Vi passerte  Kjølnes fyr i fint driv.

• 

Vipps var vi kommet til Konjakkbakken, men det var heller dårlig med serveringen 🙄.

• 

Vi så noen niser inne i fjorden og noen ørner og reiner underveis. Og plutselig var vi i Kongsfjorden. Der var det en fantastisk landhandel med museum og servering. Anbefales!

• 

• 

Etter et deilig laksesmørbrød hver  var vi klare for å begynne oppstigningen over Kongsfjordfjellet.

• 

Og ikke lenge etter møtte vi igjen våre nyblevne sykkelvenner, Kari Roe og Gunnar Hammer fra Nøtterøy. Vi møttes først i Kiberg, så i Hamningberg og så på hurtigruta. De gikk av i Båtsfjord og syklet dermed i motsatt retning av oss. Veldig trivelige folk og veldig spennende å høre om deres gleder og opplevelser på sykkelen 😊!

• 

Det var lettsyklet opp de 152 metrene til krysset på Gednje. Så steg det litt brattere opp til 364 meter over Båtsfordfjellet før det bar raskt nedover bakkene ned til Båtsfjord.

• 

Vi tenkte med gru på å måtte sykle dem oppover morgenen etter. Må innrømme at vi sjekket busstidene fra Båtsfjord til Gednje, av hensyn til Oddbjørns en smule slitne akilles, selvsagt. Men det ble med tanken, dog enda så forlokkende.

Vi installerte oss på Båtsfjord Polar hotell. Det så ut som hotelldirektøren drev det helt alene nå som resten av staben er permittert.

Åge Aleksandersen og Gunnar Pedersen, Båtsfjords største berømthet, holdt konsert i Båtsfjord den kvelden. Alle 50 billetter var selvfølgelig revet bort. Men tenk, så møtte vi sannelig Randi Simonsen og Grete Grubstad, som hadde vært på konserten, som de så var veldig bra.

• 

Dag 11: Båtsfjord – Skiippagurra 111 km.

Etter en liten runde rundt i Båtsfjord var det ingen bønn, vi måtte ta fatt på veien opp over Båtsfjordfjellet. Jovisst var det vedvarende lange bakker, men det er så rart med det; når man først begynner på motbakkene blir de liksom så mye greiere enn de ser ut på avstand! Bra livsmotto egentlig! De kan å bygge veier de som gjør det. Stigningene var akkurat overkommelige, og vegen var lagt i lange slake kurver oppover i terrenget.  Ved siden av var det spor av den gamle vegen. Den gikk rett frem og rett opp og rett ned. Men det var mye lettere å komme seg frem etter den nye veien som fulgte terrenget. Godt livsmotto det også i grunnen.

Vi kom oss opp til Gednje-krysset igjen – det blir en del frem og tilbake den samme veien her i Finnmark, og, ja, det er dobbelt så langt. Vi tok oss en velfortjent rast, og da svingte John Roger Hansen og Olav og Sissel Mietinen forbi. Trivelig å møte dem!

• 

• 

Godt oppladet tråkket vi i veg videre over Kongsfjordfjellet. Fin natur og spesielle fjell!

• 

• 

Og for en overgang da vi bikket nedover den grønne og frodige Tana-dalen! I Austertana har Elkem et av verdens største kvartsitt-brudd.

• 

• 

Den siste delen av etappen var lettsyklet fra munningen av Tana-elva og opp til Tana bru hvor vi inntok en god middag på kroa før vi syklet den siste halve mila opp til Tana familiecamp i Skiippagurra og tok inn i en grei liten hytte. Dermed var ringen sluttet (fra i fjor), og Varanger et tilbakelagt kapittel for denne gang. Men vi kommer gjerne tilbake.

• 

• 

7. juli, dag 5 – Varangerbotn – Vadsø, 50 km.

Etter en busstur fra Kirkenes til Varangerbotn var vi etter en god middag klar for første økt utover nordsiden av Varangeren, med mål Vadsø.

• 

• 

• 

• 

• 

Det er ganske flatt utover, godt vær så det går unna. Den «største» motbakken er faktisk den lille stigningen mot Mortensnes.

• 

I Mortensnes er det gjort funn av boplasser fra 10 tusen år siden og framover i historien. Boplassene er funnet på platåer etter hvert som landet har hevet seg og havet «sunket». Stedet har vært et sentralt samfunn, men det er en stund siden.

• 

• 

• 

• 

• 

Vi kom etter hvert til Vadsø.

• 

Passerte min gamle arbeidsplass, sier ikke hvor.

• 

Og ankom vårt kvarter

• 

• 

• 

En kveldstur utover øya i godværet.

• 

• 

• 

• 

• 

Når jeg kom hit svulmet nostalgien i kroppen ja. Her jobbet jeg et par-tre år i hine hårde dager. Hytta er veldig «sliten» og vil nok ramle ned hvis ingen tar et «tak» for å redde den.

8. juli, dag 6 – Hviledag med sightseeing i Vadsø.

Vi syklet på tvers og på kryss i byen, startet i ytrebyen. På vei dit kom vi til

• 

Dette var i sin tid forsvarets hybelhus og her flyttet jeg inn da jeg kom til Vadsø, våren 1971. Dette var et «festlig» sted å bo på😅

Plutselig kom vi til Idrettsveien…

• 

…og her bodde jeg også et par år.

Etter litt trykking fram og tilbake kom vi til Kanabakken, ungkarens drømmebolig🙄

• 

• 

Så kom vi til innvandrermonumentet.

• 

Derfra sykla vi forbi huset til Roy, han var i full gang med garasjebygging.

3 minutter senere, utenfor Ola og Eirins hus sto Ola, som om han ventet på noe, og det ble en prat.

• 

På Hildonen for en kopp kaffe og te, kom Oddbjørg innom.

• 

En tur bort på kaia, og der var Bjarne og Roy, vi fikk se Roys fiskebåt  «Kamilla».

• 

Og når vi suste derfra kom det sms fra Eli om kaffe og blautkak om ettermiddagen. Der var Eli og Thomas. Bjarne og Brita kom. Bursdagsbarnet, Helene dukket også opp. Det ble en koselig kveld med en del mimring må vite.

• 

9. juli, dag 7, ut på veien igjen. Vi hadde godvær og en svak, mild mevind fra Vadsø, men…

• 

• 

• 

…i Skallelv snudde den milde gode medvinden og vi fikk sur, kald nordøst, selvsagt midt imot. Men det skulle bli verre!

Like etter Skallelv sto det et helikopter i veikanten og straks etter kom ambulansen fra Vardø med en pasient som sikkert skulle over fjorden til Kirkenes. Tåka som var på vei inn gjorde vel at det ikke var landingsmulighet i Vardø.

• 

• 

Men vi fortsatte utover, i stadig økende motvind.

• 

• 

• 

Siden mange av Kibergs menn og kvinner «rømte» over til Russland og ble med den røde arme som partisaner  under frigjøringen av Finnmark i andre verdenskrig, ble de uglesett av norske myndigheter og befolkningen i Varanger. Derfor fikk Kiberg betegnelsen «Lille Moskva». Så sent som i 1983, da kong Olav la ned en krans til minne om de falne partisanene, ble de offentlig anerkjent.

Vi tråkka og tråkka, vinden økte stadig, selvsagt imot🥶

• 

• 

• 

• 

• 

• 

«My grandfather’s house» et airbnbhus ble vår innkvartering i Hamningberg. Iskalde var vi, men vi fyra i ovnen og til slutt hadde vi 29 grader i stua!🥵

Vi hadde egne vaktdyr i hagen.

• 

• 

Et hvert sted med respekt for seg selv har selvfølgelig en telegrafstasjon.

• 

• 

• 

• 

• 

10. juli, dag 8 – Retur til Vardø.

Det er helt utrolig hvordan naturen er blitt til på strekningen Svartnes – Hamningberg.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Men først må vi gjennom tunellen, Norges første undersjøiske tunell, åpnet i 1982.

• 

Det første vi foretok oss i Vardø var å finne REMA, det var ikke enkelt. Butikken er veldig godt gjemt. Jeg måtte dit for å kjøpe kaffe! Må ha riktig merke😊

11. juli – dag 9. Sightseeing i Vardø.

• 

• 

• 

• 

• 

Så var det Steilneset minnested. Her beskrives skjebnen til 90 personer som på 1600-tallet ikke druknet under «flyteprøven» og dermed ble dømt for hekseri, til «bål og ild»

• 

• 

Så var det en sykkeltur rundt i byen

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Snipp, snapp snute, så var Varanger ute. Her kommer hurtigruta og henter oss til neste etappe, Nordvaranger del 2.

• 

Da har vi gjennomført kapittel 1 av turen Finnmark rundt del 2, Sør-Varanger, med Grense Jakobselv og Pasvikdalen. Vi har tråkket 342 km i litt varierende vær.

Men først, et trivelig møte med Gunnar Reinholdtsen i Kirkenes, en kollega fra forna dager, da vi var unge, i forsvaret og utøvde vår kunnskap om å bruke morsealfabetet i mellommenneskelig kommunikasjon.

• 

Men så var vi klar for start! Grense Jakobselv neste🙂 66 km ut dit.

• 

• 

• 

Noen rare dyr tok avskjed med oss i Kirkenes. Identitet ukjent.

• 

• 

Vi tok turen innom Skafferhullet.

• 

• 

• 

Grensen mellom Norge og Russland går i djupålen i elvene Pasvikelva og Jakobselva. Boris Gleb er en russisk enklave på norsk side av Pasvikelva. Russerne fikk beholde dette området på grunn av at de russiske skoltesamene hadde sin kirke her. Våre skoltesamer har sitt kapell i Neiden. Begge er oppført av Trifon av Petsamo på 1500 tallet.

På 60-tallet åpnet russerne for visumfri adgang til Boris Gleb. De hadde startet en gedigen bar, samt etablert et polutsalg eller vodkautsalg med veldig behagelige priser. Vi må ta med at nærmeste pol i Norge lå i Hammerfest på den tiden. Sier ikke mer! Norge stengte denne » vodkaflyten» etter kort tid.

• 

I Elvenes er Norge på sitt smaleste. Fra brua og til grensen er det bare et par km.

Plutselig måtte vi ha litt å bite i, her ved Tårnet skole i Jarfjorden.

• 

• 

• 

• 

• 

Det er en veldig varierende og røff natur  utover til Grense Jakobselv. På veien utover passerte vi et område med Norges eldste fjell. Det har sine aner fra ca 3000 millioner år siden. Det er litt av en ættetavle det!😆

Grensen

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Kong Oscar II kapell ble i sin tid oppført for å markere norsk herredømme over området.

Vårt kvarter i Grense Jakobselv ble litt stusselig sammenliknet med de naboene vi hadde.

• 

Men serveringen var upåklagelig.

• 

• 

Og så var 54 km tilbake til Hesseng På dag 2, før nest etappe….

Pasvikdalen – dag 2, 48 km fra Hesseng.

• 

Vi passerer noen gedigne fjell av stein fra gruvene i Bjørnevatn. Det var jernmalm som ble utvunnet fra dagbruddene, sendt med tog til Kirkenes, prosessert og skipet ut til kunder vesentlig i Europa.

• 

• 

• 

• 

• 

Vi måtte opp i tårnet for å…..

• 

• 

….se hvordan de hadde det i Nikel. Den røyken som kommer fra prosessering av nikel, har vært/er en stor forurensingskilde i hele området, også på norsk område.

• 

• 

Her fikk vi privat filmvisning med presentasjon av Øvre Pasvik Nasonalpark. Det var en interessant utstilling med….

• 

• 

• 

• 

… med mange rare folk og dyr, kan man treffe der😆

Det var også er fin restaurant der, så middagen ble inntatt på NIBIO.

Pasvikdalen består stort sett av grus og skog og laaange rette men lettsyklede veier. Kun 56 meter rager Nyrud over havet.

• 

Pasvikdalen var dekket av 600 meter is i sin tid (noen år siden nå). Isen har da jobbet med grunnfjellet og malt det opp i forskjellige kvaliteter fra den fineste pussand til litt grovere støpekvalitet, til fyllmasse og noen kjempestore steiner som isen ikke rakk å knuse før den smeltet. Alle disse kvalitetene av sand ble lagt i svære hauger kalt ra. Et slikt ra strekker seg fra øvre Pasvik og helt ned til 96høyden.

• 

• 

På disse stedene hadde vi våre kvarter i Pasvikdalen. På Birk Husky fikk vi et helt hus for oss selv. Her var de aktive hundefolk og arrangerte hundespannturer vinter og sommer ( hvis det ikke var for varmt for hundene, max 11 grader). De arrangerte også andre naturopplevelsturer, for barn, unge og turister. Aktive folk som likte å slå av en prat. Trivelig opphold og god service. Vi fikk f.eks. servert middag selv om vi ankom i 8-tiden på kvelden.

Dag 3 – videre oppover Pasvikdalen, 78 km.

• 

• 

Oppe i Pasvik kommer gjerne hundene bøttevis🤣. Vi møtte også bjørn. Heldigvis hadde den fått tak i en laks, så den brydde seg ikke om oss😉

• 

Utgravninger i Noatun viser bosetninger  fra 5000 år før Kristus og en spesiell keramikk, det eldste funn i Norge, kamkeramikk er funnet her.

• 

Må gudene vite hvorfor de plasserer en politimann her oppe i disse rasjonaliserings- og innsparingstidene?🤔

Vi, eller jeg, måtte bare opp til Hestefoss kraftstasjon. Vi syklet laaangt innover skogen etter noe som en gang hadde vært en traktorvei. Midt i bjørneland.

• 

• 

• 

Det var stort sett norske arbeidere som bygget kraftverket, men russerne hadde masse militære vakter på anlegget og mange sivile KGB folk for å infiltrere de norske. Det var også russiske anleggsarbeidere på anlegget. En kirkenesbasert butikk hadde etablert et utsalg her oppe, jeg mener det var H.F. Esbensen (usikkert). To og to russere fikk komme bort til butikken for å handle, eskortert av norske grensesoldater som var forlagt på daværende Gjøkåsen grensestasjon.

• 

Det får bli en annen gang. Turen opp i Pasvikdalen var veldig interessant og vekket opp en del minner fra min militære karriere ved GSV sent på 60-tallet🙂.

Og så var det dag 4 – retur til Kirkenes, 97 km.