Dag 9: Hviledag og sightseeing i Vardø før vi tok hurtigruta til Berlevåg.
Etter behørig febermåling og egenerklæring om at vi var friske og ubesmittede, slapp vi om bord. Det var godt med plass på hurtigruta, men dog noen få danske og en del norske medpassasjerer. En av dem fikk behov for legehjelp, så etter en halvtimes seilas måtte vi snu og sette kursen mot Vardø igjen. En gang var vi to ganger i Vardø.
Det resulterte i at vi var fremme i Berlevåg først like før midnatt. Vår utmerkede vert på Berlevåg pensjonat og camping, Dieter Salathe, satt oppe og ventet på oss og så til at vi ble vel installert i fine rom med behagelige senger.
Dag 10: Berlevåg – Båtsfjord, 91 km.
Dieter serverte oss, bokstavelig talt, en god frokost, for i ronaens tid fikk vi ikke lov til å forsyne oss selv.
Vi fikk attpåtil en hyggelig prat med ham, som kom fra Sveits og slo seg ned her for 40 år siden, og med to ivrige laksefiskere som var der for 17. året. Det viste seg at hun hadde vært med og startet Haugen keramikk i Overhalla. Etterpå fant vi ut at det måtte være kunstneren Jorun Kraft Moe.
Vi tok en kort sightseeing i Berlevåg og fant blant annet frem til sangerhuset til Berlevåg mannssangforening.
Ellers bar byen dessverre litt preg av nedgangstider med flere stengte forretninger og forfalne hus og litt uryddig rundt omkring. Snøscootere stod typisk igjen der de stod da snøen smeltet. Ett sted stod det to stk av sorten ute på plena, og de hadde bare klippet gresset rundt dem 😆.
Så kom vi endelig av gårde. De første 4 milene gikk lett, da veien stort sett gikk langs sjøkanten. Vi passerte Kjølnes fyr i fint driv.
Vipps var vi kommet til Konjakkbakken, men det var heller dårlig med serveringen 🙄.
Vi så noen niser inne i fjorden og noen ørner og reiner underveis. Og plutselig var vi i Kongsfjorden. Der var det en fantastisk landhandel med museum og servering. Anbefales!
Etter et deilig laksesmørbrød hver var vi klare for å begynne oppstigningen over Kongsfjordfjellet.
Og ikke lenge etter møtte vi igjen våre nyblevne sykkelvenner, Kari Roe og Gunnar Hammer fra Nøtterøy. Vi møttes først i Kiberg, så i Hamningberg og så på hurtigruta. De gikk av i Båtsfjord og syklet dermed i motsatt retning av oss. Veldig trivelige folk og veldig spennende å høre om deres gleder og opplevelser på sykkelen 😊!
Det var lettsyklet opp de 152 metrene til krysset på Gednje. Så steg det litt brattere opp til 364 meter over Båtsfordfjellet før det bar raskt nedover bakkene ned til Båtsfjord.
Vi tenkte med gru på å måtte sykle dem oppover morgenen etter. Må innrømme at vi sjekket busstidene fra Båtsfjord til Gednje, av hensyn til Oddbjørns en smule slitne akilles, selvsagt. Men det ble med tanken, dog enda så forlokkende.
Vi installerte oss på Båtsfjord Polar hotell. Det så ut som hotelldirektøren drev det helt alene nå som resten av staben er permittert.
Åge Aleksandersen og Gunnar Pedersen, Båtsfjords største berømthet, holdt konsert i Båtsfjord den kvelden. Alle 50 billetter var selvfølgelig revet bort. Men tenk, så møtte vi sannelig Randi Simonsen og Grete Grubstad, som hadde vært på konserten, som de så var veldig bra.
Oddbjørn og Randi var glade for å se hverandre igjen.
Dag 11: Båtsfjord – Skiippagurra 111 km.
Etter en liten runde rundt i Båtsfjord var det ingen bønn, vi måtte ta fatt på veien opp over Båtsfjordfjellet. Jovisst var det vedvarende lange bakker, men det er så rart med det; når man først begynner på motbakkene blir de liksom så mye greiere enn de ser ut på avstand! Bra livsmotto egentlig! De kan å bygge veier de som gjør det. Stigningene var akkurat overkommelige, og vegen var lagt i lange slake kurver oppover i terrenget. Ved siden av var det spor av den gamle vegen. Den gikk rett frem og rett opp og rett ned. Men det var mye lettere å komme seg frem etter den nye veien som fulgte terrenget. Godt livsmotto det også i grunnen.
Vi kom oss opp til Gednje-krysset igjen – det blir en del frem og tilbake den samme veien her i Finnmark, og, ja, det er dobbelt så langt. Vi tok oss en velfortjent rast, og da svingte John Roger Hansen og Olav og Sissel Mietinen forbi. Trivelig å møte dem!
Godt oppladet tråkket vi i veg videre over Kongsfjordfjellet. Fin natur og spesielle fjell!
Og for en overgang da vi bikket nedover den grønne og frodige Tana-dalen! I Austertana har Elkem et av verdens største kvartsitt-brudd.
Den siste delen av etappen var lettsyklet fra munningen av Tana-elva og opp til Tana bru hvor vi inntok en god middag på kroa før vi syklet den siste halve mila opp til Tana familiecamp i Skiippagurra og tok inn i en grei liten hytte. Dermed var ringen sluttet (fra i fjor), og Varanger et tilbakelagt kapittel for denne gang. Men vi kommer gjerne tilbake.
